Utgangspunktet
Lise ble født en natt i februar i 08.Legen på
sykehuset var litt bekymret for beina hennes. De gikk litt innover og vi
fikk et opplegg for at de skulle maseres tre ganger om dagen for å bøye
de utover. Det eneste andre de hadde reagert på var at hun var
usedvanlig våken etter fødsel, mange babyer var visst litt sløve i
begynnelsen.
I det første året var det mange ”småting” jeg
reagerte på. Jeg var ofte på helsestasjonen. Hun tålte ikke melk så
morsmelk erstatning kunne jeg ikke bruke. Det fantes et merke uten melk,
men det ville hun ikke ha. Når hun ble litt større måtte jeg lage en
grøt laget av morsmelk med kanelsmak, da ville hun endelig spise. Hun
sov dårlig hun våknet mye på natten. Det eneste som fungerte var at hun
fikk sove inntil meg, men da fikk jo ikke jeg sove!
Hun utviklet seg seint motorisk og klarte ikke å
rulle rundt. Vi var hos fysoterapaut og fikk øvelser som vi skulle jobbe
med daglig. Språket var også noe som jeg bekymret meg for.
Lise begynte i barnehagen når hun var 11 mnd. Vi fant en barnehage som
var ny og håpet på det beste. Vi hadde lang tilvendings tid. Hun likte
ikke nye ting på det måtte jeg ta hensyn til.
Det gikk ganske greit en periode, men jeg var ikke fornøyd med
barnehagen. Det var en del ting ved måten de drev den på som jeg var
misfornøyd med.
En dag ble vi kaldt inn på foreldre samtale. Det var to ansatte på
møtet. Normalt er det bare en, så jeg stusset litt på det. Pedagogen sa
at de ”i slike saker” pleide å være to, hva mente hun med det?
Det skulle vise seg av Lise hadde en atferd som
bekymret dem. Jeg kjente ikke denne atferd igjen fra hjemmesituasjonen.
Lise kunne sitte i timevis og se på seg selv i speilet. Hun viste klare
tegn til OCD på flere områder. Hun var i mindre grad sosial med de andre
barna. Prikken over I en var en episode der hun hadde slått seg og satt
og skrek. En assistent hadde prøvd å ta henne på fanget for å trøste
henne. Lise hadde ikke vært i stand til å ta imot trøst. Hun hadde
hentet en ball som hun holdt rundt og satt seg i speilet. Der gråt hun
for seg selv.
Jeg husker ikke mer av møtet annet en at vi ble
enige om at jeg igjen skulle ta kontakt med helsestasjonen. Jeg synes
det var grusomt at hun tydelig ikke hadde det bra og bebreidet meg selv
for at jeg hadde sendt henne i barnehagen når hun var så liten.
Vi fikk raskt en time på helsestasjonen. Vi var
veldig heldige at helsesøsteren tenkte på autisme når hun fikk høre om
Lises atferd! Hun var kjent med Glenne som utreder autisme i vestfold.
Helsesøster gjorde virkelig en ekstra innsats for oss! Vi fikk en
henvisning fra legen på helsestasjonen så vi slapp å gå gjennom
fastlegen.
Det tok ikke lang tid før vi fikk time til
utredning på Glenne. Vi var først i en lang foreldre samtale der de
ville vite alt om barnet helt fra svangerskap. Etter dett var vi inne
tre ganger sammen med Lise hvor de lekte med og testet henne.
Jeg synes prosessen fra utredning til diagnosen
barneautisme gikk kjapt. Glenne jobber med et tidligintervensjons
opplegg som heter TIOBA. Dette er meget omfattende både det som
foreldrene selv skal gjøre og opplegget i barnehagen. Hun skulle ha opp
mot 40 timer trening i uka!
I barnehagen hun gikk følte jeg ikke at hun
trives. Jeg trodde ikke heller at de ville klare et så omfattende
treningsprogram, de hadde heller ingen kunnskap om autisme fra før.
Vi fant det godt alternativ. En barnehage som var
litt mindre og med personal som hadde jobbet med autisme tidligere. Det
eneste negative var at det ville ta nesten 6 mnd før vi kunne benytte
oss av plassen. Glenne ønsket ikke å gi noen opplæring i den gamle
barnehagen da vi kun skulle være der noen mnd til. Jeg stod derfor uten
veiledning fra til vi kom i gang på nytt sted. Tiden var dyrbar, jeg
måtte starte ett treningsopplegg selv!
Jeg hadde Lise minst mulig i barnehagen. Jeg hadde noe fri på ukedagene
og da hadde jeg henne hjemme.
Jeg leste masse om autisme. Det å sette seg inn i
alt dette uten noen faglig støtte var ganske altoppslukende. Jeg begynte
å få mye vondt i hodet, noe jeg aldri har hatt problemer med før. Jeg
fant ut at jeg skulle ta
permisjon fra jobben i en periode. Arbeidsgiver var enig i at det var en
god ide. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok blitt sykemeldt for en
lengre periode.
Etter å ha jobbet selvstendig med trening til hun
begynte i ny barnehage, var vi på PRT kurs i regi av Glenne. Dette
kurset går på å trene i naturlige situasjoner hjemme. Dette kurset var
en dag i uka over mange uker. Vi var tre foreldrepar på kurset. Dette
var svært nyttig for oss. Jeg ønsket allikevel et mer intens trening og
jeg laget treningsprogrammer for
dette.
Resultatet av all treningen er helt utrolig når
en tar utgangspunktet i betraktning. Når hun
begynne i 1.klasse kunne hun både lese, skrive og enkel regning.
Hun er blitt ei sosial jente med empati og omsorg for andre. Det finnes
ingen grenser for hva hun kan lære lenger og hun lærer raskere og
raskere.
Under fanen ”barnehagetiden” kan du lese hvordan
vi klarte dette. Der gir jeg en detaljert beskrivelse hvordan lage
treningsutstyr selv og hvordan trene med barnet sitt.
