Avvikende atferd
Det første tegnet på at Lise hadde barneautisme
var den avvikende adferden hun viste i barnehagen. Etter en liten stund
kom denne atferden også hjemme.
Du kan lese mer om hvordan barnehagen oppdaget
dette under fanen ”utgangspunktet”
Den avvikende atferden hun hadde vist i
barnehagen viste seg også hjemme etter et par mnd. Hun elsket speil, hun
kunne sitte å se på seg selv i timevis. Det virket som hun trodde at
jenta hun så i speilet var lekekameraten hennes for det var ”henne”hun
helst ville leke med. Vi måtte begrense speilbruken hennes, det var hun
ikke fornøyd med! Det eneste speilet hun fikk lov å bruke var det på
badet. Det brukte hun på en funksjonell måte.
Det var ikke bare speil som var et problem, det
ballet fort på seg andre ting også. Lysbryter for eks, hun måtte være
den som slo de av/på. Hvis jeg kom først inn på kjøkkenet på morgenen er
det jo naturlig at jeg slår på lyset. Når hun kom ut av rommet sitt
begynte hun å skrike. Hun slo av lyset for så å slå det på igjen. Da
roet hun seg. Vi kunne ikke ha det sånn. Spesielt siden det utviklet seg
videre til å gjelde vifta på kjøkkenet, komme først ned trappa, komme
først inn i huset osv. Det ble en kamp og det var vondt å se at hun
hadde så klare tegn til tvangshandlinger. Jeg vet ikke hva hun trodde
ville skje om hun ikke fikk gjort tingene først, men at hun hadde det
vondt var ikke vanskelig å se!
Vi måtte ta tak i dette med en gang! Vi gjorde det sånn at vi gjorde
ting annen hver gang. Atferden hadde endret seg dramatisk til det verre
på noen få uker. Fordi vi gjorde tiltak med en gang tok det derfor ikke
så lang tid før ting ble bedre. Det kom allikevel stadig nye ting å
henge seg opp i ,men jeg så dette med en gang. Hvis hun hadde gjentatt
en negativ atferd 3 ganger så var det en ”låst”situasjon Jeg måtte
derfor snu det før hun hadde nådd det magiske 3 tallet!
Når hun ble litt større fikk hun sin første
særinteresse. Det er ganske vanlig for barn med autisme, men det visste
jo ikke vi!
Når hun begynte å vise at hun likte ”drømmehagen” på NRK super ble jeg
så glad! Hun elsket dette programmet og vi kjøpte dukker og de andre
figurene i serien. Hun elsket disse og lekte på en ”vanlig” måte med
dem.
Dette var jo veldig bra synes jeg, i en lang periode. Burde hun ikke
snart se på noe annet på barne-tv også? lurte jeg. Drømmehage fasen var
laaang! Når jeg endelig hørte om noe som heter særinteresser og så hvor
mye vi foreldre hadde bidratt til å gjøre dette verre, ja da var jeg
ikke fornøyd med meg selv!
Hun liker nå mange forskjellige ting. Vi har
jobbet mye med at hun ikke skal hun fokusere på bare en ting. Dette må
da begrenses og nye ting introduseres.
Det er mange gutter med autisme som har ”Tomas
toget” som sin greie. De har
hele rommet fullt av tog. De kan navnene på alle. Når jeg hører om
slikte tilfeller hvor barn har holdt på med togene i mange år blir jeg
trist. Det er viktig at foreldrene forstår at de ikke automatisk kommer
videre og får nye ting de liker! Når de blir større og skal snakke med
andre barn så er det begrenset hvor lenge de gidder å bare prate om et
emne.
En annen type avvikende atferd blant barn med
autisme kan være: snurre på ting ,selv snurre rundt, vifte med hendene
osv.
Dette er en selvstimulerende atferd. Den gjør seg spesielt gjeldene når
barnet ikke blir aktivert med noe. Det er viktig å gjøre barnet
oppmerksom på dette! Det må selvfølgelig ikke gjøres før barnet kan
forstå det. Det er viktig å jobbe med dette før barnet begynner på
skolen. Hvis du har et barn som nærmest konstant vifter med hendene ,ja
da vil det bli veldig negativt i forhold til andre barn.
Jeg har erfart at det med stimming er en slags
energi, den må få utløp. Den forsvinner ikke av seg selv! Vi har derfor
en avtale med Lise om hvor og når det er lov å stimme slik at hun ikke
trenger å gjøre det i det offentlige rom.
